Johannes

Johannes er for meg:
En å stole på.
En armkrok å krype inn i.
En kropp å krølle seg inntil.
En å kjefte på når jeg er sur (eller når jeg kræsjer).
En å tirre når jeg er hyper.
En å dele de innerste hemmeligheter med.
En å dele bekymringer med.
Et smil når jeg er trist.
En jeg kan tømme tanker til.
En som får meg til å le.
En som stryker meg over håret når jeg trenger det.
En som klør meg på ryggen der jeg ikke rekker selv.
En som styrker meg når jeg gir opp.
En som sier det jeg trenger å høre når jeg trenger å høre det.
En som ikke bare sier det jeg trenger å høre.
En som synes at alle de teite tinga jeg gjør er morsomme.
En som ler av vitsene mine.
En som synes jeg er flink.
En som har troa på meg.
En som tåler de teite sidene mine.
En jeg savner når han er borte.
En jeg trenger.
En jeg elsker.
En som elsker meg.

Historien vår

Egentlig startet kanskje historien vår på begynnelsen av 70-tallet, før noen av oss var verken født eller påtenkt. Mamma og Johannes' mor ble gode venner på lærerskolen på Eik i Tønsberg. Ordentlig gode venner faktisk. Men likevel ble det vanskelig å holde kontakten etterhvert.

Mange år senere møtes to studenter i et kor i Trondheim. Han synger bass, hun spiller bass. Ut fra en eller annen bisetning ca 3/4 år etter at de møttes, finner de ut at de har truffet hverandre før. Da familien Sørmo var på sørlandstur med campingvogn og skulle stoppe innom mammas gamle studievenninne på Nøtterøy. Det var ikke mye vi husket fra turen, annet enn at minstedatra i den ene familien ikke likte eldstesønnen i den andre. Ved hjelp av foreldre fant vi ut at det var vi som hadde møttes før.

I september dro vi på nok en kortur. Og som på alle korturene før satt vi oppe og prata hele natta. Og nå likte minstedatra i den ene familien eldstesønnen i den andre ganske godt. Vi ble utkjørt trøtte neste dag, men jeg dro tidlig hjem fra turen for å dra i en bursdag. Neste dag kom han på besøk og fortalte at han var forelsket. To dager senere var også jeg hodestups forelsket - og det gikk som det måtte gå. En og en halv uke før han flyttet til Sunnmøre ble vi sammen.

Det ble mye reising denne høsten, og det fortsatte også utover vinteren og våren. Det var utrolig godt med juleferie der vi fikk vært sammen hvertfall noen timer hver dag - med unntak av julaften - i over en måned. Ikke så greit når januar kom og vi måtte reise hver til vårt igjen. Det sosiale livet utenom hverandre ble betraktelig redusert i helgene, men man må prioritere det viktigste!

Det var utrolig godt da jeg var ferdig på skolen i Trondheim og kunne sette meg på bussen for å besøke kjæresten min siste gang i mai. Da var vi ikke avstandskjærester lenger, men skulle bo og leve sammen.

Den 12.11.05 forlovet vi oss, og vi giftet oss 08.07.06 hjemme på Gressvik. Bryllupssiden vår.

Og finere har aldri livet vært!
Nå bor vi sammen, lever sammen, har fått en sønn sammen og er vår egne lille familie. Og det er så utrolig godt!

Her ligger noen bilder